To levende og én død er egentlig tre levende.

Hvordan kan to samtidskunstnere som begge har vært inspirert av Kai Fjell bli til to så ulike kunstnerskap?  Har det med kjønn å gjøre? Ulike lærere? Medgang eller motgang i livet? Opplevelser i barndommen?

«Alt jeg har lært har vært en hemsko for meg», sa Kai Fjell.
«Mennesker har kommet og gått, og naturen har tatt over», sier Elisabeth Werp.
«En del kunstnere engster seg for det personlige. Jeg oppfatter meg som svært følsom, og jeg vil ha den følsomheten», sier Henrik Placht.

Utstillingen åpnes søndag 2. mars kl 13.00 av Robert Stoltenberg

Åpningstider: 13 - 18 alle dager tom. 23.3




Kai Fjell (1907 - 1989) fikk sitt gjennombrudd som kunstner i en alder av 30 år ved suksessutstillingen i Kunstnernes Hus i 1937, og var aktiv med sin kunst helt frem til han døde nær 82 år gammel i 1989.

Kai Fjell arbeidet hovedsakelig med oljemaleri, men har også en stor produksjon innen tegning, pastell, gouache, akvarell, treskulptur og grafikk. Han har utført monumentalarbeider i Regjeringsbygget, Bakkehaugen kirke, Skogbruksmuseet i Elverum og Oslo Lufthavn, Fornebu. Han laget også bokillustrasjoner og scenografier ved Nationaltheatret. Kai Fjell er representert ved en rekke gallerier og samlinger i inn- og utland. Han studerte ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og senere Kunstakademiet hvor han ble betraktet som håpløs – han gikk sine egne veier. ”Alt jeg har lært har vært en hemsko for meg”, sa Kai Fjell siden. ”Jeg har slitt hele livet for å glemme det tillærte og finne tilbake til meg selv, det som er i meg selv”.

Allerede som barn viste han en usedvanlig evne til å tegne og male, noe både foreldre og skole oppdaget og støttet. Familien flyttet til Nordby gård i Elverum hvor Kai var odelsgutt og skulle overta gården. Men kunstnertrangen ble for sterk, han rømte til Oslo for å bli maler. Det var trange år, han bodde på usle hybler og levde av havregrøt og lukten fra et saftpresseri. Den fattige og nedbrutte kunstneren møtte byjenta Ingeborg som han giftet seg med i 1931 og som skulle bety mer for ham og hans kunst enn noe annet gjennom resten av livet. ”Ingeborg er i alle bildene mine. Jeg kan ikke male en hest uten at det ligner på henne”.

I 1932 hadde Kai Fjell sin debututstilling, men det ble ikke mange godord fra kritikerne – stilen var annerledes og lite akseptabel i tidens kunstmiljø, men noen mente å se en gryende kunstner. På et loftsatelier i Bygdøy Allé arbeidet han i fem år med bilder til sin neste utstilling i Kunstnernes hus. ”Når den er over brenner jeg alle bildene. Jeg gidder ikke bære dem opp loftstrappa igjen”, sa den pessimistiske kunstneren, men alle bildene ble solgt. Nasjonalgalleriet og kunstsamlere sloss om bildene. Kunstkritikerne overgikk hverandre med ros til den nye kunstner.

Kai Fjells bruk av symboler gjør bildene innholdsrike og mangetydige. Sentralt i denne symbolverden står kvinnen – naturens feminine kraft som har omsorg for skaperverket og som bringer livet videre.

I 1976 ble Kai Fjell utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.




Elisabeth Werp er utdannet ved Statens Håndverks- og kunstindustriskole 1984–88, Statens Kunstakademi 1988–92, deretter studieår i Paris og Firenze 1993–94. Motivene i Werps bilder er drømmeaktige, symbolske og figurative, men med et abstrakt innhold. Hun har utviklet en helt spesiell stil der teknikk og symbolikk glir over i hverandre i et symbiotisk formuttrykk. Et sykkelhjul er ikke nødvendigvis et hjul, men et symbol på det evig tilbakevendende. Møblene er tegn på menneskers tilstedeværelse og undring over det liv som var eller som skal komme tilbake. Werp har forsket frem en helt spesiell, «krakkelerende» overflate i sine arbeider, noe som forsterker den drømmeaktige opplevelsen av innholdet i verkene. 

Erik Fosnes Hansen: Werps søken etter «det guddommelige» setter henne i en særstilling i den norske samtidskunsten.

Kjell Strand: Det er store fortellinger i Werps malerier. Episk kraft og tyngde. Store billedrom hvor naturen sprenger seg fram i frodig vegetasjon eller store dyp med dramaer og ladede situasjoner. Hendelse som forteller om ensomhet og splittelse, og veien tilbake til opphav og forsoning. 

Forlatte rom har alltid fascinert meg.  Steder der mennesker kom og gikk, og der naturen har tatt overhånd... Vi møter tap, fravær, avskjed, ødeleggelse og forfall. Hver dag vi går i møte, skal igjen forsvinne ved inngangen til den neste. I maleriene bygger jeg opp nye drømmer, nye visjoner, håp og gjenreising fra det som er knust, for å opprette en ny begynnelse. Jeg håper at bildene mine kan bli en kommentar til vår tids kynisme, ironi, tempo, teknologi, umenneskeliggjøring, systematisering og narsissisme.

Jeg har eksperimentert i det uendelige med ulike teknikker, materialer og redskaper for å komme så nær opp til mine "indre bilder" som mulig. Feiling og prøving med ulike oppskrifter på oljetempera-maling og grunderinger fra 1400-tallet, kjemikalier, kull, blyant, metaller og fernisser. Tegne, male, legge på kjemikalier, slipe ned, legge i saltvann, i sollys, krakelere, tegne, male igjen; lag på lag med vekselsvis røff behandling for så å "brodere" inn detaljer. Og så plutselig står lyset opp igjen...

Werp kan se tilbake på en svært lang rekke utstillinger i inn- og utland og har stilt ut blant annet ved Art Basel, Florida, Paris, London, Salzburg, Firenze, Seattle, Bosnia, Hercegovina, Hennie Onstad Kunstsenter, Galleri Brandstrup, Telemark Fylkesmuseum, Blaafarveverket, Stenersenmuseet og Kunstindustrimuseet. Sommeren 2022 var hun en av "12 giganter" på Hadeland Glassverk. 




Henrik Placht (f. 1973, Oslo) studerte ved Kunsthochschule Berlin Weisensee (1999) og Kunstakademiet i Bergen (2000-2001). Han har en omfattende internasjonal erfaring fra bl.a. Tyskland, USA, England, Spania, Portugal, Israel, Palestina og Nord-Korea. I Ramallah i Palestina bygget han opp et kunstakademi på eget initiativ og er i gang med et tilsvarende prosjekt i Nord-Korea.  Placht er energisk og uredd og setter i gang mange prosjekter. Han har stilt ut ved mange gallerier og museer i både inn- og utland, og er representert i flere samlinger ved kjente institusjoner som bl.a Nasjonalmuseet, BMW, Axactor, Lindorff, Universal Music Hovedkontor, Stavanger Kunstmuseum, Christen Sveaas Kunstsamling samt andre private samlinger i Norge og Palestina, Sverige, Frankrike, Tyskland, USA og Kina.

Placht sier selv han er forankret i det moderne tyske maleriet og henviser til kunstnere som Gerhard Richter, Albert Oehlen og Anselm Kiefer. Placht har tidligere jobbet med strenge komposisjoner av geometriske og arkitektoniske former som ga direkte assosiasjoner til hans inspirasjonskilder. Han har utviklet seg fra dette til en mer følelsesbasert prosess hvor fargene og formene er blitt rikere og dristigere og bryter den tidligere strenge komposisjonen. Han prøver å skape en kompleks komposisjon der harmoni og disharmoni utgjør en form for balanse mellom sinnsstemninger, farger og former. Han er blitt røffere i uttrykket og i utfoldelsen, og med mer bruk av tusj, tape, ulike penselbredder og maler direkte med fingrene. Fysiske spor og merker er synlige på lerretet. I løpet av prosessen og arbeidet fram mot ferdig bilde forteller Placht at han reiser for å treffe mennesker deres historier og kultur, dyrker jorden og tilegner seg kunnskap om gastronomi. Han legger et stort arbeid i å bestemme titler, og mener at det å skrive dikt og komponere musikk har mye tilfelles med å male abstrakte bilder.  I begge tilfeller forsøker man å komprimere slik at essensen, - det vesentlige står igjen.

Henrik Placht har nylig avsluttet stor museumsutstilling i Bomuldsfabrikken Kunsthall i Arendal.